Tao for de fleste

Boken «Jakten på Tao», skrevet av Ulrik Heger, er et lite stykke Tao i seg selv.


Boken er til tider spennende og engasjerende, og til tider langdryg og drepende kjedelig. Den er oppklarende og forvirrende, åpenbar og subtil. På denne måten blir den altså et stykke Tao i seg selv, men om dette var forfatterens intensjon er jeg usikker på.

Å lete etter, og ikke minst skrive om, noe vi ikke kan beskrive eller snakke om er ikke en lett oppgave. Men det er dette som er Tao, i følge Lao Tzu, og som han beskriver i første vers at Tao Te Ching:

Den Vei som kan fortelles om er ikke en Uforanderlig Vei;
De navn som kan nevnes er ikke uforanderlige navn.
Det var fra den Navnløse at Himmel og Jord opprann;
Den navngitte er kun moren som fostrer opp de ti tusen skapninger,
hver etter sin type.

Kill your darlings
Og det er altså denne veien Ulrik Heger har lagt ut på jakt etter. «Boka tar utgangspunkt i taoismen, en eldgammel kinesisk filosofi som handler om å etterligne naturens prinsipper for å leve et godt liv. Om å følge tilværelsens naturlige flyt. Jakten på Tao viser deg veien», heter det på omslagets bakside. Denne boken MÅ jeg lese, var min umiddelbare tanke, og ba om et leseeksemplar til anmeldelse her på bloggen. Men Heger mistet meg nesten underveis. Jeg tar imidlertid høyde for at det kan være like mye min egen interesse og forventning, som Heger og boken. En ting er i hvert fall sikkert – Urik Heger er en belest og kunnskapsrik mann. Ikke minst innenfor realfagenes svære. For her letes det etter Tao på atomnivå, i kvantefysikk, kvantemekanikk og matematikk – for å nevne noe. For min del blir dette en svakhet i boken, fordi det rett og slett blir for mye og til tider for komplisert for en lekmann på disse områdene. Det er nesten så jeg mistenker Heger for å ha gått i den velkjente researchfella. Han har lest så mye, og har så mye kunnskap å komme med, at det nesten blir for ille å ikke få det med i boken. Uttrykket «kill your darlings» dukker opp i tankene mine når jeg sliter meg gjennom denne delen av boka. Men for en realist må dette være en drømmemåte å lese om Tao på, selv om jeg mistenker de mest ihuga realistene for å holde seg langt unna tanker om Tao.

Noe å hente for alle
Men her er gullkort å hente. «Ved å flette sammen innsikt fra fysikk, hjerneforskning, matematikk og sette det opp mot et taoistisk virkelighetsbilde, vil konturene av et mer helhetlig syn på oss selv og verden tre frem. Dette bildet viser et univers der alt er forbundet på tvers av tid og rom, og hvor det klassiske skillet som vi oppfatter og tror eksisterer mellom det indre og det ytre viskes ut», er så vidt jeg kan se begrunnelsen for denne reisen inn i realfagene. På ett sted i boken henviser Ulrik Heger til den amerikanske filosofen Ken Wilber, og jeg mistenker at han har hatt Wilbers integrale teori og kvadrantmodell for vår firedelte opplevelse av virkeligheten i bakhodet da han skrev boken. Selv om det ikke er åpenbart i bokens struktur er han, så vidt jeg kan bedømme, innom både det subjektive og det objektive, både ut fra et individuelt og et kollektivt perspektiv (som utgjør de fire kvadrantene hos Wilber). Dette er positivt fordi det gir oss en mer helhetlig innføring, og jeg skulle ønske det var flere bøker som kunne klare noe slikt. Her er det med andre ord tilnærminger som skulle gi alle interesserte noe å hente, enten man befinner seg primært i en, flere eller alle kvadrantene. Det er i seg selv spennende!

Tao i samfunn og økonomi
Selv blir jeg mest engasjert når Heger leter etter Tao i kultur og samfunnsstruktur. Her kommer han blant annet inn på menneskets utvikling, religion og samfunnsøkonomi. Og han finner elementer av både yin og yang, som er sentrale begreper i taoistisk tenkning. Men mest yang, som er den maskuline siden med elementer som kamp og konkurranse i seg. Blant annet skriver han at «det mekaniske verdenssynet som oppsto på sekstenhundretallet førte derfor med seg en rekke selforsterkende effekter som befestet yang-kvaliteter som den domierende faktoren i vårt verdensbilde [… ] En klar overvekt av yang-kvaliteter er utgangspunktet for den politiske og økonomiske tenkningen som har preget de fleste industrialiserte land de siste tre hundre årene. Fokuset på individualisme, teknologi, privat eiendomsrett, frie markeder og et demokratisk styresett basert på representasjon er typiske yang-kvaliteter, ettersom de fordrer sentral styring, hierarkier, vekst og konkurranse».

Heger er inne på at denne ubalansen over på yang-siden har ført oss dit vi er i dag, med mange utfordringer både miljømessig, økonomisk og sosialt. I seg selv en bekreftelse på at hovedtesen i taoismen, nemlig at det er nettopp balansen mellom yin og yang som bør etterstrebes, har noe for seg. Han tegner på denne måten et dystert bilde av dagens situasjon, og spør seg om vi vil evne å ta andre valg og beslutninger – med andre ord finne tilbake til en balanse – eller om naturen selv vil gjøre dette for oss. Et betimelig spørsmål.

Mer balanse takk
Her skulle jeg imidlertid ønske meg litt mer balanse (!) i akkurat denne fremstillingen. Finnes det yin-elementer i dette bildet? Kan vi finne noen som helst beviser for at tilstanden er i ferd med å balansere seg? Jeg mener det, og etter hvert som jeg leste den taoistiske samfunnsanalysen håpte jeg å finne dem. Men de kom ikke. Midt i maskuline, konkurransepregede og hierarkiske strukturer finner vi i dag eksempler på at andre strukturer vokser fram. Strukturer jeg vil si minner mer om yin-karakter enn yang-karakter. Forskeren Frederic Laloux har skrevet utførlig om dette i boken Reinventing Organizations», der han dokumenterer organisasjoner som velger både holisme og fellesskap snarere enn hierarki og topptung ledelse. Og det med stor suksess. Laloux bruker i stor grad Ken Wilbers integrale teori som bakteppe for analysen, og disse perspektivene kunne sånn sett enkelt falt inn i «Jakten på Tao». Det kunne også mye av tankegodset til Otto Scharmer og Presencing Institute på MIT, for også der finner vi yin-elementer på full fart inn i både næringsliv og offentlig sektor.

Om å finne veien
Nærmest den vante beskrivelsen av Tao Kommer Ulrik Heger i begynnelsen og slutten av boka. Kapittel 5 «Om å finne veien» treffer rett i hjertet på den Tai Chi (Taiji) interesserte leser. Her er det perspektiver på meditasjon og balanse som er rett og slett nydelige. Hør bare på dette:

«Utfordringen er imidelrtid at yin og yang er dynamiske energier, slik at balansepunktet i tilværelsen flytter på seg hele tiden. Det som var sant og riktig i går, er ikke nødvendigvis det i dag. For å kunne forholde oss til dette på en klok måte må vi ha tilgang til den komplementære motsatsen til endring. Det vil si at vi må ha tilgang til det som ikke endres. Det som er tidløst. Det som alltid er sant, wuji».

Om du tilhører den gruppen leser som føler deg mest hjemme i filosofi og meditasjon ville jeg nesten anbefalt deg å lese boken fra slutten til begynnelsen – fra kapittel 5 og innover. Da ville kanskje flere brikker falle på plass for oss som ikke blir så inspirert av kanter og atomer. Men for all del les den. Både den med og uten forutgående kunnskap om taoismen vil garantert komme ut med ny kunnskap og nye perspektiver.

Andre innlegg om Tao:

Krigerens dans

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s