Ikke la «etter» bli «før»

Det er definitivt et «før og etter» MeToo-kampanjen. Vår kollektive bevissthet har fått seg et løft. Kanskje kan vi sende en takk over dammen – til Donald Trump.

Det er ikke måte på hva som faller ut av skapene når noen andre får bestemme hvor, og hvordan, de skal stå. Det startet med filmindustrien i Hollywood og anklagene mot Harvey Weinstein, og siden har hodene rullet både her og der. Her hjemme har fokuset vært på Trond Giske og Arbeiderpartiet, men flere tilfeller dukker opp i kjølvannet av dette. Det er et driv i MeToo som hverken kan bagatelliseres som heksejakt eller flokkmentalitet. Det vi er vitne til er intet mindre en heving av vår kollektive bevissthet. Derfra er det heldigvis ingen vei tilbake.

Historisk vippepunkt
For det handler om menneskelig utvikling. Vi har hatt mange slike hendelser opp gjennom historien. Og ofte er det enkeltmennesker eller hendelser som blir en utløsende faktor. Synet på slaveri og hvordan dette ble avskaffet er et godt eksempel på dette. Når man først har kommet til et vendepunkt der mange nok har blitt bevisst på at det er behov for en grunnleggende endring, har vi kommet til et historisk vippepunkt. Og med globale, og sosiale, medier skjer spredningen av slike endringer raskere. Dette betyr ikke at endringen fester deg hos alle. Det finnes nok de som fortsatt tenker at slaveri ikke var så dumt, men de har i hvert fall fått med seg at dette ikke er meninger man bærer til torgs. Slik vil det også være nå, og Carl I. Hagen er vel den her hjemme som har gått lengst i denne retningen så langt. Ikke det at jeg vil tillegge han meningen om at seksualisert maktovergrep er greit, men han er i hvert fall innbitt motstander av å gi nye etiske grenser tilbakevirkende kraft. Og sutter fortsatt på Nobellabben.

Da Donald Trump ble valgt til president i USA kom filosofen Ken Wilber med en lengre analyse av hvordan dette kunne skje, og hva dette kunne utløse på sikt. Et av hans poenger var at dette var en motreaksjon på den postmoderne historiefortellingen som flere ikke lengre kjente seg igjen i eller hadde tro på. Det hadde nok Wilber mye rett i. Han kalte det en «justering» og noe som ville gi oss et mer korrekt bilde på hvor samfunnet vårt egentlig står. Et mer korrekt bilde av hva som har ligget under de fortellingene som har dominert bildet de siste tiårene. For det var faktisk slik at i et liberalt samfunn med fokus på likestilling og like muligheter og menneskerettigheter, så eksisterte det en annen realitet. Det var kanskje ikke sånn likevel at en tilstand faktisk er slik eller sånn bare fordi man snakker om det og ønsker det. Postmodernismens sterke tro på historien historiefortellingen har fått seg et skudd for baugen. Det eksisterte en annen virkelighet under ordene, også Obamas.

Når det ekle blir åpenlyst
Båret på en synlig bølge av misnøye fra de som ikke kjente seg igjen i samfunnsfortellingen feide Trump inn i det Hvite hus. Og med seg hadde han både holdninger og retorikk som den postmodernistiske historiefortellingen hadde holdt så grundig i sjakk at de mest optimistiske regnet med at de var kraftig marginalisert og på tur inn i historien. Den gang ei. Obamas etterfølger ble en brautende mannssjåvinist de færreste kvinner vil havne alene sammen med i en havarert heis. Det ekle ble så åpenlyst og åpenbart at samfunnet måtte ha vært fullstendig i svime om det ikke skulle komme en kraftig reaksjon. Derfor min takk til Trump i denne sammenheng. Slik jeg ser det har han, helt ubevisst selvfølgelig, helt bensin på glørne og laget et skikkelig heftig St. Hans bål. Men vi feirer ikke. Det er det ingen grunn til.

Så har vi altså fått en reaksjon på motreaksjonen. Og den berører noen av samfunnets mest grunnleggende sosiale strukturer: Makt, sex, kjønn, etikk og moral. Selv Jonas Gahr Støre, som i mine øyne tidligere har opptrådt med et velutviklet moralsk kompass, har slitt med å navigere etter nye koordinater. Og etter hvert som nye saker dukker opp andre steder i Arbeiderpartiet ser vi at flere sliter. Det som skjer nå er så fundamentalt at det er vanskelig å håndtere innenfor de etablerte strukturene og ut fra et kjent modus operandi.

Det er et ”før og etter”, som Støre ganske riktig konstaterte da han kom ut av tenkeboksen. Men dette ”etter” kan ikke håndteres med samme tankesett som dette ”før”. Altså et typisk eksempel på Albert Einsteins uttalelse om at «man ikke kan løse problemer med det samme tankesettet som skapte dem».

Konturene av et jordskjelv
Så hva er det vi er vitne til? På det aller dypeste tror jeg vi ser konturene av et jordskjelv. På et veldig personlig og intimt nivå ser vi perverse resultater av en systemsvikt som vi tidligere bare har ant konturene av. Det er korrupsjon, skjevfordeling av makt og ubalanse satt i system. Men nå handler det ikke om dem eller de, men om han eller hun. Og om ansikter vi kjenner og kan kjenne oss igjen i. MeToo er bare en refleksjon av en større underliggende virkelighet, men som refleksjon er den er kraftig og svært synlig. Spørsmålet er hvor mange slike rystelser vi skal gjennom før de virkelige endringene kommer.

pexels-photo-568021.jpeg
Det er korrupsjon, skjevfordeling av makt og ubalanse satt i system. Men nå handler det ikke om dem eller de, men om han eller hun. Og om ansikter vi kjenner og kan kjenne oss igjen i. Illustrasjonsfoto: Pexels.

En slik brytningstid gir også nok av muligheter til å gå seg vill når man navigerer uten både kart og kompass. I Debatten på NRK sist uke kom diskusjonen om grenser for krenkelse opp. Dette er en viktig debatt. For det første fordi vi er i ferd med å etablere ny status, og da må tanker (mer enn meninger) brytes. For det andre fordi en fullstendig utvanning av krenkelsesbegrepet neppe kan tjene til noe godt. Her synes jeg Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre var et svært godt innslag i debatten. Hun var tydelig på at kjernen i MeToo er skjevhet i maktforhold, og det tror jeg er et sundt utgangspunkt dersom debatten skal holdes på sporet.

Som Ken Wilber peker på i den samme analysen som jeg har nevnt tidligere, så var utgangspunktet for en postmoderne liberal politikk å hjelpe og beskytte de undertrykte og marginaliserte i samfunnet. Med hans ord ble denne poltikken ”kapret fra innsiden og ut” og den grunnleggende ideen om at ”mennesker har rett til ikke å bli undertrykt” har gradvis blitt byttet ut med ”jeg har rett til å ikke bli ikke bli fornærmet” (mine oversettelser). ”Det er ingen annen sannhet enn min egne opplevde sannhet” ble det grunnleggende postmoderne slagord, som Donald Trump har benyttet seg av til å skape en verden av post-sannhet.

Ikke «fake news»
Men MeToo er ikke ”fake news”. Den er intet mindre enn en utvikling av vår kollektive bevissthet. Det handler ikke om en historiefortelling som kan håndteres eller korrigeres med andre likeverdige historiefortellinger. MeToo handler om at det finnes en sannhet og en virkelighet som ikke vil la seg undertrykke lengre. Derfor er det som nå skjer for viktig til å bli håndtert gjennom utvanning eller bortforklaringer. Og for viktig til at vi kan behandle dette ”etter” slik vi ville gjort ”før”.

Og til slutt en titt i sidespeilet:

Om menn, en sunn form for maskulinitet og #metoo.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s