Beste venn eller verste fiende?

Lenge tenkte jeg ikke særlig over hvordan jeg behandlet meg selv. Det gikk ikke så bra.

At jeg ikke skulle være så god til å ta vare på meg selv høres kanskje rart ut for de som kjenner meg. Jeg har alltid vært ganske flink til å treffe venner og gjøre ting som er gøy, trene litt, lese og holde meg oppdatert, få massasje og behandling når kroppen trenger det, og gi meg selv tid til å bare være i ro og alene. Dette må da være selve definisjonen på å behandle seg selv bra? Det trodde jeg også inntil for ikke så lenge siden. Da jeg gikk i bakken og panikkangsten kom overraskende som en ond fetter måtte jeg revurdere nivået på selvpleien.

I forrige uke sto det en artikkel i psykologisk.no med tittelen ”Selvmedfølelse – et redskap for å redusere stress”. Den gir en god innføring i både begrepet selvmedfølelse og hvorfor denne egenskapen (eller kompetansen) er så viktig for å kunne håndtere, redusere og forebygge stress. Selvmedfølelse er et sånn vanskelig begrep. Først og fremst fordi det minner om selvmedlidenhet og gir assosiasjoner til det å synes synd på seg selv. Kanskje er det derfor vi er så sabla dårlige til å ta vare på oss selv – ingen vil vel gå rundt å synes synd på seg selv, eller?

Selvmedfølelse er ikke å synes synd på seg selv
Ikke jeg i hvert fall. Å ta vare på meg selv, sånn rent fysisk, kunne jeg strekke meg til. Men å gå rundt å synes synd på seg selv er i hvert fall rota til alt ondt. Det har vi vel alle hørt. Da er det jammen godt at selvmedfølelse ikke handler om det da!

Begrepet selvmedfølelse ble jeg ordentlig kjent med først i fjor, på en konferanse der Erik van den Brink og Frits Koster hold foredrag. De har skrevet den glimrende boken ”Mindfulness-Based Compassionate Living” (hele foredraget kan du se her). Artikkelen i psykologisk.no oppsummerer selvmedfølelse på følgende gode måte:

”Selvmedfølelse går helt enkelt ut på å behandle seg selv på samme måte som en ville behandlet en god venn. Kristin Neff beskriver selvmedfølelse som en holdning av vennlighet og forståelse overfor ens personlige utfordringer, og definerer begrepet med henvisning til tre komponenter:

  1. Vennlighet: Å ha den samme vennligheten, tålmodigheten og varmen overfor seg selv som for andre, fremfor å la den indre kritikeren få fritt spillerom når noe går galt.
  2. Fellesmenneskelighet: Å erkjenne at lidelse og nederlag er en del av livet, et eksistensielt grunnvilkår, som berører alle. Selvmedfølelse er derfor noe annet enn selvtillit, som handler om å sammenligne seg med andre og samtidig vektlegge det som skiller mennesker fra hverandre. Ofte er selvtillit knyttet til en streben etter å være unik og bedre, fremfor å være del av et fellesskap.
  3. Mindfulness: Å være oppmerksomt nærværende med tanker og følelser, fra øyeblikk til øyeblikk, uten å innta en vurderende posisjon.

Det kan være krevende å øve opp sin selvmedfølelse når du er vant til å piske deg selv i gang.”

Så begynner arbeidet
Jeg skjønte raskt at dette var en del av min indre prosess, og at jeg faktisk var nødt til å konfrontere meg selv og min indre stemme. Jeg ble nødt til ikke bare å ta tak i alt jeg følte jeg ble utsatt for, men også det jeg (tydeligvis) utsatte meg selv for. Heldigvis er jeg ganske god på å gjøre research. Psykologisk.no viser til forskeren Kristin Neff, som er en av de som virkelig har forsket inngående på selvmedfølelse. Hun ble, i tillegg til boken til Brink og Koster, mitt første stopp. Hun har en glimrende nettside (link) der man også kan gjennomføre en utmerket test av sin egen selvmedlidenhet. Den strøk jeg selvfølgelig glatt på.

Da var det bare å brette opp ermene å begynne å jobbe (men med vennlighet, fellesmenneskelighet og mindfulness denne gangen…). Kanskje ikke helt uventet ble meditasjon et viktig redskap for meg her også. Inn i meditasjonen tok jeg med meg spørsmål og vurderinger rund hvordan jeg faktisk snakket til meg selv og den indre dialogen som foregikk mer eller mindre kontinuerlig. Det var ikke nødvendigvis noen hyggelige møter, men de har vært – og er – nødvendige. Og så er det det som er så fint med meditasjon, at man kan legge inn egne små øvelser som styrker hele prosessen. En vanlig teknikk for å hente seg selv inn igjen i en meditasjon dersom tankene flyr for langt unna, kan være å bare si til seg selv ”jeg tenker, det er greit, kom tilbake til pusten”. Dersom man jobber med selvmedfølelse kan man styrke dette ved for eksempel å si følgende til seg selv når man har vandret bort fra det man holder på med:

Jeg ser deg
Takk for at du gjør meg oppmerksom
Jeg er glad i deg

Det høres kanskje soft og kleint ut – men det virker! Disse meditasjonene, der du i praksis trener opp hjernen din til å registrere og bli mer oppmerksom hjelper deg videre i hverdagen. Sakte men sikkert kan man endre måten man snakker til seg selv på og øke sin egen grad av selvmedfølelse. Og det aller beste er at når graden av selvmedfølelse og oppmerksomhet øker, så blir det også lettere å ha medfølelse og empati med andre.

Føl dritt, gjenta dritt og få dritt
Ofte kan det være dårlige følelser og sykdom som gjør at man kommer inn i et mønster med lav selvmedfølelse. Hvis man føler seg dritt, og hele tiden går rundt og gjentar for seg selv at man føler seg dritt, ja så er det vanskelig å ikke ha det dritt – for å si det sånn. Energi følger fokus heter det, og det er så sant som det er sagt. En annen enkel øvelse fra boken til Brink og Koster som jeg har blitt veldig glad i, er et såkalt mantra for selvmedfølelse. På dager eller tidspunkt der jeg blir oppmerksom på at jeg ikke har det særlig bra, eller jeg er i ferd med å snakke meg selv ned, så bruker jeg dette mantraet (min oversettelse til norsk):

Akkurat nå opplever jeg lidelse.
Lidelse er en del av livet.
Måtte jeg være snill med meg selv.

Dette er korte og enkle setninger som er enkel å huske, og i følge Brink og Koster bidrar disse små setningene til å koble oss opp mot de viktige elementene i selvmedfølelse: vennlighet, fellesmenneskelighet og mindfulness.

Dersom du kjenner deg igjen i noe av dette håper jeg du tar deg tid til å lese artikkelen i psykologisk.no. Dersom du vil grave dypere anbefaler jeg som du sikkert skjønner både Kristin Neff og boken til Brink og Koster. Eller ta gjerne kontakt med meg om du har noe å fortelle eller ønsker å vite mer om hvordan jeg jobber med disse tingene.

Selvmedfølende hilsen fra Leif-Arne

 

Illustrasjonsfoto: Leif-Arne Kristiansen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s